Renteregel har falt

(Skrevet 08.02.2002 )

Tradisjonelt har det vært god juss at en må ha særlig hjemmel for å kunne kreve renter. Denne læren er forlatt i en ny Høyesterettsdom.Lov om renter ved forsinket betaling med mer av 17. desember 1976 nr 100 gir en fordringshaver krav på forsinkelsesrente når et krav ikke blir innfridd ved forfall. Etter lovens § 2 løper renten fra forfallsdagen når denne er fastsatt i forveien. Er det ikke fastsatt noe forfall, løper rente fra en måned etter at fordringshaveren har sendt skyldneren skriftlig påkrav med oppfordring til å betale. I mange tilfeller kan det gå lang tid fra et krav har oppstått, for eksempel ved en skadegjørende handling, til skadelidte fremsetter krav om betaling mot skadevolderen.

Hittil har den tradisjonelle lære i jussen vært at en ordinært må ha særlig hjemmel for å kreve rente. Særlig hjemmel kan være lov, som for eksempel lov om renter ved forsinket betaling, avtale eller sedvane. Det vises til Bergsåker: ”Pengekravsrett”, utg. 1994 s. 52 – 53, Torvund: ”Pengekravsrett” s. 126 og Krüger: ”Pengekrav” s. 209 – 211.


Høyesterett avsa den 18. januar 2002 en enstemmig dom som endrer denne tradisjonelle rettsoppfatningen.

Bakgrunnen for saken i Høyesterett var at en advokat i en tidligere dom hadde blitt dømt til å betale erstatning til en klient. Både byretten og lagmannsretten hadde tilkjent renter på erstatningsbeløpet fra en måned etter påkrav i samsvar med forsinkelsesrenteloven § 2.

Førstevoterende i Høyesterett, som de øvrige dommerne sluttet seg til, uttalte om dette:

”Ut fra de forhold jeg nå har nevnt, er det slik jeg ser det ikke grunnlag for å opprettholde den tradisjonelle lære om at renter krever særskilt hjemmel. Det tap skadelidte påføres ved å oppnå erstatning lenge etter at skaden er påført ham, kan ikke lenger avfeies med at rentekravet ikke er hjemlet, men må vurderes som en mulig erstatningsberettiget tapspost. Hvorvidt en erstatning skal omfatte et rentetap, må avgjøres utfra en vurdering av den konkrete situasjon og på bakgrunn av vanlige erstatningsrettslige regler.”

Om erstatningsutmålingen heter det:

”I utgangspunktet er hans eget tap avgjørende. Meget taler imidlertid for en standardisering ut fra det man etter forholdene i saken kunne kalle en ”normalpris” på penger. I vår sak mener jeg denne må fastsettes med utgangspunkt i bankenes innskuddsrente for beløp i den størrelsesorden det dreier seg om …”.