Paragrafen.no

Adgangen til utdeling av utbytte i aksjeselskaper

(Skrevet 17.01.2004 )

I hvilken utstrekning kan aksjeselskaper utbetale utbytte til sine aksjonærer? Rammene for dette behandles av stud. jur. Cornelius Sogn Ness i denne artikkelen. De regler i aksjeloven som oppstiller begrensninger i adgangen til å utdele egenkapitalen, er primært utformet med sikte på å ivareta hensynet til selskapets kreditorer.Aksjonærenes interesse for å bidra med kapital i et aksjeselskap, er i stor grad motivert av mulighetene for et økonomisk utbytte. I det følgende skal det redegjøres for hvilken adgang det til å foreta utdeling av egenkapitalen til selskapets aksjonærer. De regler i aksjeloven som oppstiller begrensninger i adgangen til å utdele egenkapitalen, er primært utformet med sikte på å ivareta hensynet til selskapets kreditorer. Mens reglene om krav til innskutt egenkapital skal sikre at selskapet har en viss startkapital, skal reglene som begrenser adgangen til utdeling av egenkapital beskytte selskapets kreditorer mot at selskapet etter stiftelsen tømmes for midler. Reglene må ses i sammenheng med at aksjonærenes ansvar er begrenset til innskuddsforpliktelsen, jf. aksjeloven § 1-2.


Av aksjeloven § 3-6 (1) fremgår det at utdeling fra selskapet bare kan foretas etter reglene om utbytte, kapitalnedsetting, fusjon eller fisjon av selskaper, og tilbakebetaling etter oppløsning. Meningen med lovens formulering er å si at en utdeling som ikke går inn under noen av de andre særskilte utdelingsformer angitt i § 3-6 (1), er å anse som utbytte i lovens forstand.

Hva som er å anse som ”utdeling” er nærmere definert i § 3-6 (2). Den forrige aksjeloven benyttet i stedet formuleringen ”utbetaling på aksjer” og det framgikk da tydeligere at det kreves at det foreligger årsakssammenheng mellom aksjebesittelsen og utbetalingen. Det må imidlertid også etter den nåværende aksjeloven kreves at det foreligger årsakssammenheng mellom aksjebesittelsen og utbetalingen for at det skal anses å foreligge en utdeling i lovens forstand. I Sandaker-dommen (Rt.1995 s. 1026) uttalte Høyesterett at ”hvor det ikke er rimelig forhold mellom partenes ytelser må det stilles strenge krav til sannsynliggjøring av at det ikke er sammenheng mellom aksjebesittelsen og ytelsen”. Det vil følgelig kunne foreligge en ”utdeling” selv om det er gitt en motytelse, så lenge det ikke er rimelig forhold mellom ytelsene. Det overskytende må da være å anse som en utdeling.

Regelen gjelder ”enhver overføring av verdier”. Bestemmelsen gjelder følgelig ikke bare utbetaling av penger. Som eksempel på andre utdelingsformer kan nevnes; ettergivelse av en fordring selskapet har på aksjonæren, overtakelse av gjeld, overdragelse av fast eiendom og løsøre etc.

Det er videre å anse som en utdeling så lenge overføringen ”direkte eller indirekte” kommer aksjeeieren til gode. Det foreligger for eksempel like fullt en utdeling selv om utbetaling skjer til aksjonærens ektefelle, så lenge det er på det rene at det i realiteten er aksjonæren som tilgodeses ved utbetalingen. Det samme gjelder der utbetalingen skjer til A’s heleide selskap B.

Aksjeloven § 3-6 annet ledd annet pkt. regulerer situasjonen der overføringen skjer i annet enn penger. Verdien skal da beregnes etter virkelig verdi på dagen for overføringen. Den regnskapsførte verdi er altså ikke uten videre avgjørende. Bestemmelsen er bare ment å ha betydning for hvorvidt det foreligger utdeling i lovens forstand, og har altså ingen betydning for utbytterammen i § 8-1.

Aksjeloven § 8-1 oppstiller de nærmere grenser for å foreta utdeling. For det første fremgår det at det som utbytte kan utdeles resultatet etter det godkjente regnskapsår og ”annen egenkapital”. Utbytteadgangen er ikke utelukkende knyttet til årets overskudd, hvilket innebærer at selskapet vil kunne foreta utdeling selv om selskapet har gått med underskudd, så lenge selskapet har tilstrekkelig med midler fra tidligere års overskudd.
Selskapets adgang til å foreta utdeling utover årsresultatet, er begrenset til utdeling av ”annen egenkapital”. Begrepet er nærmere definert i regnskapsloven § 6-2. Med annen egenkapital menes selskapets egenkapital (eiendeler minus gjeld) med fradrag av visse bundne fonds. Fradrag må gjøres for selskapets aksjekapital, overkursfond, og fond for vurderingsforskjeller. Som det fremgår, er hele den innskutte egenkapitalen bundet i selskapet. Før utbytte kan deles ut må det videre gjøres fradrag for tidligere års udekket underskudd, jf. § 8-1 (1) nr. 1.

Videre må det etter § 8-1 (1) nr. 2 gjøres fradrag for enkelte balanseførte aktivaposter. Fradrag skal gjøres for forskning og utvikling, goodwill og netto utsatt skattefordeler. Bakgrunnen for at det skal gjøres fradrag for disse poster, er at det dreier seg om regnskapsposter som det er tillatt å balanseføre, men som ikke uten videre lar seg omgjøre til omsettelige midler.

Av § 8-1 første ledd nr. 3 fremgår det at det at det skal gjøres fradrag for den samlede pålydende verdi av egne aksjer som selskapet har ervervet til eie eller pant i tidligere regnskapsår, og kreditt eller sikkerhetsstillelse etter § 8-7 til 8-9, som etter disse bestemmelsene skal holde seg innenfor rammen av fri egenkapital. Det dreier seg om disposisjoner som i realiteten svekker selskapets kapitalgrunnlag, og som det derfor må gjøres fradrag for i utbyttegrunnlaget. Dersom det er foretatt flere disposisjoner som kun kan foretas innenfor rammen av den frie egenkapital, må det naturligvis kreves at disposisjonene samlet sett holder seg innenfor disse rammer. I første ledd nr. 4 fastslås det videre at den del av overskuddet som etter lov eller vedtekter skal avsettes til et bundet fond, eller ikke kan utdeles som utbytte, må trekkes fra utbyttegrunnlaget.

Av annet ledd fremgår det at selskapet ikke kan utdele utbytte dersom egenkapitalen etter balansen er mindre enn ti prosent av balansesummen. Med balansesummen menes selskapets samlede eiendeler. Dette kravet er imidlertid ikke absolutt. Dersom man følger en framgangsmåte som fastsatt i §§ 12-4 – 12-6 for nedsetting av aksjekapitalen, kan utdeling likevel foretas. Det kreves ikke at man formelt sett foretar en nedsetting av aksjekapitalen, men at man følger samme fremgangsmåte.

Tredje ledd fastslår at egenkapital som kan utdeles som utbytte etter første og annet ledd, uten å følge en framgangsmåte som i §§ 12-4 – 12-6, skal regnes som selskapets frie egenkapital. Bestemmelsen har ingen selvstendig betydning for utbytterammen, men fastslår at når begrepet ”fri egenkapital” i motsetning til den bundne egenkapital, benyttes andre steder i aksjeloven, slik som i eksempelvis § 9-3, er det den definisjon som framgår av § 8-1 som skal legges til grunn.

Av fjerde ledd fremgår det at det ikke i noe tilfelle kan besluttes utdelt mer enn forenlig med forsiktig og god forretningsskikk, under tilbørlig hensyn til tap som måtte være inntruffet etter balansedagen, eller som forventes å ville inntreffe. Bestemmelsen må ses i sammenheng med aksjeloven § 3-4, som krever at selskapet til enhver tid skal ha en egenkapital som er forsvarlig ut fra risikoen og omfanget av virksomheten i selskapet. Bestemmelsen legger opp til en skjønnsmessig vurdering, og selskapets samlede kapitalgrunnlag må trekkes inn. Har selskapet for eksempel ansvarlig lånekapital, må det stilles mindre krav til egenkapitalens størrelse enn ellers. Videre må det legges vekt på virksomhetens art. Dersom selskapet driver en særlig risikofylt virksomhet bør det stilles strengere krav til selskapets kapitalgrunnlag enn ellers. Hvis selskapets egenkapital ikke lenger er forsvarlig, inntrer for øvrig en handleplikt for styret etter aksjeloven § 3-5.

Les også:
Aksjeloven
Siste saker
Mest lest