Bortfall av kollektiv pensjonsordning

(Skrevet 05.12.2001 )

Artikkelen er utarbeidet av Advokatfirmaet Steenstrup Stordrange.

Frostating lagmannsrett avsa den 3. desember 2001 en prinsipielt viktig dom hvor tvistespørsmålet var om en arbeidsgiver ensidig kunne ta bort en kollektiv tjenestepensjonsordning de ansatte var omfattet av. Fordi saken hadde så stor prinsipiell betydning var Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH) hjelpeintervenient. HSH ble representert av advokat Magne Mjaaland fra advokatfirmaet Steenstrup Stordrange DA.


Saksforholdet og partenes anførsler var i korte trekk flg:
I 1978 ble det opprettet en kollektiv pensjonsordning for de ansatte i et selskap i Trondheim, og selskapet ble tidlig på 90-tallet overdratt til Hakon-Gruppen som videreførte pensjonsordningen. I tilknytning til en forestående fusjon mellom flere datterselskaper ble det besluttet å foreta en samordning av pensjons- og forsikringsordningene i disse selskapene, og pensjonsordningen som selskapet i Trondheim hadde ble derfor ensidig sagt opp i 1998. I alt 38 av de ansatte der gikk til sak støttet av LO, og hevdet at ordningen var en del av ansettelsesvilkårene som arbeidsgiver ikke ensidig kunne endre på. Subsidiært ble det anført at sedvane tilsa at ordningen ikke kunne avvikles.


Hakon-gruppen og HSH bestred dette og mente at arbeidsgiver sto fritt til å avvikle ordningen. Subsidiært anførte de at selv om det ble lagt til grunn at ordningen var en del av ansettelsesvilkårene ville den uansett falle bort p.g.a. fusjonen, (virksomhetsoverdragelsen) i.h.t. bestemmelsen i arbeidsmiljølovens § 73 B, nr. 3. LO mente at aksjelovens bestemmelser om fusjon måtte gå foran aml’s bestemmelser.


Lagmannsrettens vurdering:
Lagmannsretten la til grunn at den kollektive pensjonsordningen ble etablert mellom tidligere arbeidsgiver og forsikringsselskapet, og at de ansatte ikke var en del av avtalen eller kunne utlede noen rettigheter av den på avtaletidspunktet. Retten drøftet videre spørsmålet om de ansatte på et senere tidspunkt gjennom en dispositiv handling fra arbeidsgiver, eller gjennom sedvane hadde opparbeidet en rett etter avtalen. Retten kom til at det ikke var tilfelle. Det ble vist til at de ansatte ikke ble orientert om ordningen utover at de fikk en årlig pensjonsoppgave fra forsikringsselskapet, samt at den ikke var gjenstand for drøftelser ved ansettelse eller ved lokale lønnsforhandlinger. Det forhold at ca. 1/6 av de ansatte hadde en pasus i sine ansettelsesavtaler hvor det sto ”det er fri tilleggspensjon etter bedriftens regler for kollektiv pensjon” ble kun sett på som en opplysning, og ikke som en rettighet.

Lagmannsretten kunne heller ikke se at det var sedvanerettslig grunnlag for at pensjonsforpliktelsen skulle være en del av arbeidsavtalene. Det ble bl.a. vist til at arbeidsgiver tidligere hadde foretatt flere endringer i ordningen uten at det var bestridt, at ordningen aldri hadde vært et tema verken kollektivt eller individuelt, og at det heller ikke kom noen reaksjoner fra tillitsvalgte da ordningen ble sagt opp.

Som en følge av dette ble arbeidsgiver frifunnet og tilkjent saksomkostninger for begge instanser. HSH ble også tilkjent saksomkostninger for begge instanser.


Kommentarer til dommen:
Dommen innebærer ikke at det er ”fritt frem” for alle arbeidsgivere å fjerne kollektive pensjonsordninger. Avgjørende for spørsmålet om det er adgang til å ta bort slike ordninger eller endre innholdet (redusere ytelsene), er hva som måtte være avtalt med de ansatte/fagforening og/eller hvordan arbeidsgiver har praktisert ordningen.

Før en arbeidsgiver går til det skritt å ta bort eller endre en pensjonsordning bør han søke råd hos advokat, fordi dersom det gjøres feil kan det både medføre store kostnader og ha uheldig innvirkning på arbeidsmiljøet i virksomheten.