Paragrafen.no

Straffansvar for handlinger begått under rus

(Skrevet 07.05.2001 )

Relaterte artikler
En betydelig andel av de kriminelle handlinger begås under rus. I det følgende skal vi se på den strafferettslige betydningen av at gjerningspersonen er ruset.

At gjerningspersonen er ruset reiser særlig spørsmål vedrørende de to subjektive straffbarhetsvilkår; tilregnelighet og skyld. De sentrale spørsmål blir hvilken betydning det skal tillegges at gjerningspersonen var bevisstløs eller psykotisk som følge av rusen, og videre hvilken betydning det skal tillegges at gjerningspersonen var ruset i handlingsøyeblikket ved vurderingen av om det er utvist den nødvendige skyld.

Når det gjelder spørsmålet om tilregnelighet reguleres dette av strl. §§ 44 og 45. Av straffeloven § 44 fremgår det at den som på handlingstiden var psykotisk eller bevisstløs, som hovedregel ikke kan straffes. Det fremgår imidlertid av § 45 at gjerningspersonen likevel straffes dersom gjerningspersonen er bevisstløs som følge av selvforskyldt rus.


Selv om rusen er selvforskyldt kan gjerningspersonen ikke straffes dersom rusen har gjort ham psykotisk i gjerningsøyeblikket, siden § 45 ikke gjør noe unntak for disse tilfellene. Videre må bemerkes at selv om rusen skulle være uforskyldt kan man ikke fritas for straff etter § 44 hvis den ikke har medført en bevissthetsvekkelse som er så sterk at den kan betegnes som en bevisstløs tilstand. Det skal ganske mye til før man kan sies å være bevisstløs. I disse tilfellene kan det imidlertid tenkes at gjerningspersonen likevel kan frifinnes fordi han ikke kan sies å ha utvist den nødvendige skyld.

Når det gjelder spørsmålet om betydningen av at gjerningspersonen var ruset ved vurderingen av skyldspørsmålet, må det skilles mellom de tilfeller der straffbudet krever at det er utvist forsett, og de tilfeller der det er tilstrekkelig at det er utvist uaktsomhet.

Når det gjelder straffebud som krever forsett, bestemmer strl.§ 40 første ledd andre punktum at dersom gjerningspersonen har handlet i selvforskyldt rus fremkalt ved alkohol eller andre midler, skal retten se bort fra beruselsen ved bedømmelsen av om handlingen var forsettlig. Gjerningspersonen skal altså bedømmes som om han var edru. Hadde retten kommet fram til at handlingen var foretatt forsettlig hvis den var foretatt i edru tilstand, må retten også legge til grunn at forsettskravet er oppfylt selv om gjerningspersonen var så ruset at han ikke var klar over hva han gjorde.

Når det gjelder overtredelse av staffebud som bare krever uaktsomhet blir situasjonen litt annerledes. Her blir spørsmålet i alle tilfelle om gjerningspersonen har handlet i overensstemmelse med de krav som stilles til forsvarlig opptreden på vedkommende område. At gjerningspersonen har handlet under selvforskyldt rus, kan ikke gjøre at det stilles mindre krav til aktsom opptreden. Er rusen derimot uforskyldt vil dette være et moment ved aktsomhetsvurderingen.

Videre kan det både ved forsettlige og uaktsomme forbrytelser begått under rus, forekomme at gjerningspersonen som en følge av rusen har misforstått omstendigheter som er avgjørende for handlingens straffbarhet. Det er et alminnelig prinsipp i strafferetten at gjerningspersonen skal bedømmes ut i fra slik han selv oppfattet situasjonen i gjerningsøyeblikket. Prinsippet har kommet til uttrykk i strl. § 42, der det fremgår at når noen ved foretakelsen av en handling har befunnet seg i uvitenhet angående omstendigheter ved denne, som betinger straffbarheten eller forhøyer staffeskylden, blir disse omstendigheter ikke å tilregne ham/henne.

Ved uaktsomme forbrytelser kan imidlertid gjerningspersonen straffes dersom uvitenheten kan sies å være uaktsom.

Videre fremgår det av strl. § 42 tredje ledd at det i alle tilfelle skal ses bort fra uvitenhet som er en følge av selvforskyldt rus. I slike tilfeller skal gjerningspersonen bedømmes som om han var edru. Avgjørende blir følgelig om retten finner at gjerningspersonen ville ha vært uvitende om de aktuelle omstendigheter selv om han hadde vært edru. Dersom det foreligger rimelig tvil om hvordan tiltalte ville ha oppfattet situasjonen i edru tilstand, må tvilen her som ellers komme tiltalte til gode. Foreligger det rimelig tvil må retten følgelig legge til grunn at tiltalte ville ha vært uvitende om de aktuelle omstendigheter også i edru tilstand.
Siste saker
Mest lest