Paragrafen.no

Varetektsfengsel

(Skrevet 22.09.2001. Sist oppdatert 22.09.2002 )

Relaterte artikler
Varetektsfengsling skjer som regel for å hindre gjentakelse av kriminalitet eller forspillelse av bevis.Hovedregelen i norsk rett er at ingen kan straffes uten etter dom. Dette prinsippet er inntatt i Grunnloven § 96. I Grunnloven § 99 heter det at ”ingen må fængslig anholdes, uden i lovbestemt Tilfælde og paa den ved Lovene foreskrevne Maade”.

I den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 5 er det fastslått som et grunnleggende prinsipp at ingen må berøves sin frihet uten i de tilfeller som er spesifisert i artikkelen. Konvensjonen er inkorporert i norsk lov med menneskerettsloven. Det er i denne loven bestemt at konvensjonen ved motstrid går foran norsk lovgivning.

Hovedregelen er altså klart at soning av straff først finner sted etter at en straffesak har vært behandlet av domstolene og dommen er endelig i det ankemulighetene også er uttømt. Reglene om varetektsfengsling fremtrer som unntaksregler fra dette hovedprinsippet.


Har politiet pågrepet en person og ønsker å beholde vedkommende, skal han snarest mulig fremstilles for tingretten med begjæring om fengsling. Dette skal så vidt mulig skje dagen etter pågripelsen.

Skal fengsling kunne skje, må vedkommende med skjellig grunn mistenkes for forhold som kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder. I tillegg må en eller flere av de fengslingsgrunnene loven gir anvisning på være til stede.

En av de vanligste grunnene til fengsling er at det må antas påkrevd med fengsling for å hindre at vedkommende begår nye straffbare handlinger. Denne bestemmelsen anvendes gjerne overfor særlig aktive gjengangere i straffesystemet. Personer som begår kriminalitet særlig hyppig kan fengsles for å forhindre ytterligere kriminell aktivitet inntil det er tid til å få saken opp for domstolene for avsigelse av ordinær dom.

En annen vanlig grunn til varetektsfengsling er at det er nærliggende fare for at vedkommende vil forspille bevis i saken om han er på frifot. Bevisforspillelse kan for eksempel skje ved påvirkning av vitner. Fengsling etter denne bestemmelsen vil særlig være aktuelt i den første fasen av etterforskningen av en forbrytelse.

En tredje vanlig grunn til fengsling er at det er grunn til å frykte at vedkommende vil unndra seg straff, for eksempel ved å rømme fra landet.

For særlige alvorlige forbrytelser som kan medføre straff av fengsel i 10 år eller mer, for eksempel drap, kan fengsling skje selv om ingen av vilkårene som nevnt ovenfor er til stede. Dette dreier seg om saker som er så alvorlige at det kan virke støtende at vedkommende er på frifot inntil saken kommer for retten. I disse tilfellene er det ikke nok at det foreligger skjellig grunn til mistanke. Det må foreligge tilståelse eller andre forhold som i særlig grad styrker mistanken.

Varetektsfengsling kan ikke skje når det etter sakens art og forholdene for øvrig vil være et uforholdsmessig inngrep overfor siktede. Ved vurderingen har det for eksempel betydning om siktede har en jobb han vil miste om han blir fengslet.

Retten skal også vurdere om formålet med fengslingen kan oppnås på andre måter, for eksempel ved at han pålegges plikt til å melde seg for politiet til bestemte tider.

Retten setter en fengslingsfrist. Denne skal være så kort som mulig, og skal som hovedregel ikke overstige fire uker. Senere kan den forlenges med inntil fire uker av gangen. Unntaksvis kan det settes en lengre frist. Ved forlenget fengsling skal påtalemyndigheten angi når saken forventes ferdig etterforsket, og dette skal noteres i rettens protokoll. Hensikten med dette er at retten skal føre kontroll med at det er rimelig fremdrift i saken.

Tingretten treffer sin avgjørelse i form av en såkalt kjennelse. Denne skal være begrunnet, og den kan bringes inn for lagmannsretten til overprøvelse. Dette skjer ved et såkalt kjæremål, og fristen for å fremsette kjæremål er fjorten dager.

Blir siktede senere dømt for de forholdene som har begrunnet fengslingen, får han fradrag i straffen for den tiden han har sittet i varetekt.

Den som fremstilles for fengsling, har krav på forsvarer på det offentliges kostnad. Vedkommende skal ha forsvarer så lenge han er fengslet.
Siste saker
Mest lest